Mar 26, 2017

Åpenhet om TISA nå!



Handel for folk: våre alternativer til TISA 
Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Hemmeligholdet berører millioner av mennesker som avtalen kan komme til å omfatte.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. Hvis avtalen er så bra for oss som tilhengerne hevder, er det vel ingen grunn til  å holde tilbake informasjon for befolkningen.

Millioner av mennesker har de siste årene tatt til gatene i protest mot udemokratiske handelsavtaler som TISA, TTIP og CETA. Sosiale bevegelser verden over kjemper mot disse avtalene fordi de truer demokrati, menneskerettigheter, matsikkerhet og miljø.

Bevegelsene mot de udemokratiske handelsavtalene er ikke mot internasjonalt samarbeid og handel, men for en rettferdig og solidarisk handelspolitikk som gir forrang til mennesker og miljø og til lands og lokalsamfunns demokratiske selvråderett.

Hva er alternativene til dagens nyliberale handelsregime? Hvordan kan en folkets handelsavtale se ut? Hvilke alternativer eksisterer allerede? Hvordan kan sosiale bevegelser i Norge og internasjonalt samarbeide om å utvikle og fremme demokratiske og rettferdige alternativer?

Folkeaksjonen mot TISA og Attac Norge har invitert tre dyktige innledere som vil 
belyse disse spørsmålene fra flere perspektiver:

- Leder i Attac, Petter Slaatrem Titland: om Attacs krav til en alternativ handelspolitikk og kampanjen for en Folkets handelsavtale

- Styremedlem i Handelskampanjen, Heidi Lundeberg: om Latin-Amerikas alternative handelsavtale, ALBA.

- Koordinator for Handelsutvalget i Spire, Bjørnar Berntsen: om alternativ handelspolitikk fra utviklingslandenes perspektiv, med fokus på jordbruk, matsikkerhet og miljø.

Etter innledningene vil det bli god tid til spørsmål og diskusjon.

Arrangementet vil finne sted på Tøyengata Bodega, i underetasjen, fra kl. 17.00 - 19.00.Tøyengata Bodega ligger i Heimdalsgata 37 på Tøyen. 

Mer informasjon om stedet her: http://www.toyengatabodega.no/#matbar-mteplass

Norges deltakelse i TISA-forhandlingene kom i stand uten debatt på Stortinget. Når avtalen er ferdigforhandlet, vil den bli lagt fram for Stortinget til godkjenning. Da får Stortinget bare anledning til å stemme ja eller nei til avtalen. Om vi kommer så langt, er det for sent å endre innholdet.

Mar 8, 2017

TISA truer menneskeretten til helse


TISA truer det offentlige helsesystemet og menneskeretten til helse!
TISA er en avtale om handel med tjenester som Norge forhandler fram med 50 andre land. Avtalen vil presse fram privatisering og kommersialisering av en lang rekke offentlige velferdstjenester som vi er avhengige av, som sykepleiertjenester, jordmortjenester, gynekologi, psykiatri, og ambulansetjenester. 


Et stadig mer privatisert helsevesen strider mot prinsippet om universelle helsetjenester. Avtalen legger til rette for at store multinasjonale helsekonsern kan overta og profittere på disse tjenestene og gjøre velferd til et privilegium for de rike. 

TISA vil sterkt innskrenke folkevalgtes demokratiske frihet til å regulere og utforme politikk innen helse- og velferd og vil føre til lavere standarder når det gjelder helse, miljø, sikkerhet og arbeidstakerrettigheter. Avtalen vil i praksis gjøre privatisering og liberalisering av tjenester irreversibel. En privatisert jordmortjeneste eller ambulansetjeneste vil ikke kunne tas tilbake og leveres av det offentlige i framtiden. 

Dersom TISA vedtas, vil hele det offentlige helsesystemet og verdiene som helsetjenestene er basert på, som solidaritet, likhet og rettferdighet, komme under angrep. 


Mar 5, 2017

Podcast: Er fisk den nye oljen for Norge?


Må vi inngå frihandelsavtaler så ikke oppdrettsnæringen blir utkonkurrert i utlandet? Markedsadgang for fisk blir ofte fremma av regjeringen som en prioritering når Norge skal inngå handelsavtaler. I TTIP-debatten ble denne problemstillingen tatt opp hele tiden: fiskerinæringen vil tape på TTIP – altså må vi få en avtale med USA. Men hvor viktig er egentlig tollspørsmålet for fisken? 

I denne episoden av Handelsdebatten skal det handle om tollbarrierer på fisk og hvilke konsekvenser det kan få om Norge inngår handelsavtaler for å redusere toll. Toll har blitt sett på som et hinder for at næringen skal vokse. Noen kaller laksen den nye oljen og statsministeren har kalt næringen Norges IKEA. 

Den norske laksen må gjennom tollen før den selges på det europeiske markedet fordi vi ikke har en avtale med EU på dette området. Men hvor stort er egentlig dette problemet for 
«Norges IKEA»?

Nupi-forsker Arne Melchior er en av forskerne som har stilt spørsmål ved om fiskeeksporten lider ved at Norge har så høyt importvern på landbruksvarer. Det vil si at Norge beskytter landbruket ved å ha høye tollsatser på importerte landbruksvarer. 

Melchior mener at det ikke er avgjørende, men ganske viktig at Norge får senka tollen på fisk inn til EU. Men betyr det at vi må fjerne vår toll på landbruksvarer inn til Norge. Og må vi gi full tilgang til alle som vil fiske i norske farvann? Hva må Norge ofre for at fiskerinæringa skal få null toll inn til EU? I dag har ikke Norge fri tilgang til EU sitt marked på fisk og EU har ikke fri markedstilgang til å eksportere landbruksvarer inn til Norge. Begge næringene er holdt utenfor EØS-avtalen.

Professor ved Universitet i Tromsø, Peter Ørebech mener tollen ikke gir store grunner til bekymring. Han mener at tollsatsene har blitt en 
«tonypandy». Det vil si en løgn som blir sagt veldig mange ganger og til slutt blir en sannhet. Man gjør fiksjonen om til virkelighet. Ørebech mener det finnes mange myter om tollbarrierer. 

Når det er snakk om hva som skal være den nye oljen så handler det ikke bare om hva som kommer til å overta som den største eksportnæringa. Det handler også om hva som vil føre til verdiskapning og arbeidsplasser og om hva som kan komme hele Norge til gode. Oppdrettsnæringen har i dag ca. 6700 arbeidsplasser. Det er ikke er så veldig mye hvis du for eksempel sammenligner det med oljebransjen.

Så man kan jo spørre seg om hvor mye denne næringen bidrar til felles velferd. En problemstilling er at den kalles den norske o
ppdrettsnæringen, men problemstillingen er jo at veldig mye av  oppdrettsnæringen eies av utenlandske eiere. Det betyr at mye av laksen fraktes ut av Norge og at mye av de pengene som tjenes fraktes rett ut av Norge. 

Så da er spørsmålet hvorfor er det så maktpågivende for norske myndigheter å sørge for at disse utenlandske investorene skal få best mulig muligheter til å ta dette overskuddet med seg? Dette er jo et paradoks og vanskelig spørsmål. Det er ingen som bestrider at næringen går godt i dag. 




Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Feb 26, 2017

Podcast: Norge foreslår farlig avfall som en miljøtjeneste i TISA


Handel med farlig avfall har blitt big-business! Og regjeringen bidrar til å øke handelen av farlig avfall gjennom TISA og EGA. Selskaper importerer farlig avfall til Norge og tjener gode penger på deponering.

I denne episoden av Handelsdebatten får vi høre om hvordan f
arlig avfall har blitt en handelsvare som importeres og eksporteres over landegrenser.  Dette er farlig avfall som inneholder stoffer som både kan være farlig for miljøet og folks helse. Vi får høre om hvordan farlig avfall håndteres her til lands men også andre steder i verden.

I TISA-forhandlingene har Norge lagt inn farlig avfall som en miljøtjeneste. Det er en tydelig interesse for å handle mer med farlig avfall. Dette er stikk i strid med Baselkonvensjonen som er en FN avtale som ble opprettet for å redusere frakt av farlig avfall over landgrenser. Konvensjonen ble opprettet spesielt med tanke på å beskytte utviklingsland. 




I Norge planlegges det et avfallsdeponi i Brevik. Brevik er en liten by med omtrent 2500 innbyggere. En gruppe lokale folk jobber for å forhindre at det planlagte avfallsdeponiet blir lagt til noen gamle gruveganger som allerede ligger under fjorden og byen. Det er 
NOAH AS som er eid av Bjørn Rune Gjelsten som ønsker dette deponiet. NOAH AS tar i mot og behandler det meste av Norges farlige avfall.

Til nå har avfallet blitt lagret på Langøya utenfor Holmestrand men her begynner det å bli fullt. Derfor er NOAH AS på jakt etter et nytt sted å lagre farlig avfall. NOAH AS har forsikret innbyggerne i Brevik om at de ikke har noe å frykte. Men mange er skeptiske. 

Det snakkes om at det kan oppstå lekkasjer ut i fjorden. Det er også fare for lekkasjer over gruvene der gassutslipp kan føre til eksplosjoner. Gassen vil kunne ledes oppover i sprekker i fjellet. Gassen kan faktisk komme inn i folks kjellere og eksplodere. Dette er alvorlig med tanke på at det bor tusenvis av mennesker over gruvene. Det er det som er så spesielt med denne saken.

Når Jan Erik Parr snakker om vern av Brevik og motstanden mot NOAH AS sine planer for lokalområdet så snakker han om en kamp mot kommersielle interesser. Det er masse penger å tjene for de som håndterer avfallet på en enklest mulig måte. Men vi er ikke alene om å være redd for å bli utnytta av noen som på billigst vis vil kvitte seg med avfall. Gjerne ved å plassere det der det finnes et hull i bakken. Noen betaler gode penger for å bli kvitt farlig avfall. Da er det også store muligheter for å tjene gode penger hvis du ikke behandler avfallet ordentlig i sluttenden.

Farlig avfall på avveie er farlig. Det har i stor grad vært befolkning i utviklingsland som har blitt rammet hardest. 
Baselkonvensjonen er ment å beskytte lokalsamfunn mot store multinasjonale selskaper som leter etter smutthull for å bli kvitt farlig avfall. Det bør ikke bare være pengene som til slutt avgjør hvor det farlige avfallet ender. En fri uregulert handel med farlig avfall fungerer ikke og er livsfarlig for mennesker og miljø.




Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Feb 19, 2017

Podcast: Patenter på frø gir selskaper som Monsanto enorm makt



Hva tenker du om at det går an å ta patent på noe som er levende? At man skal kunne ta patent på naturen selv? 


I denne episoden av Handelsdebatten handler det om patenter på frø. 86 år gamle Percy Schmeiser fra Canada er kjent for sin 
kamp mot Monsanto. Han har også vært en talsmann for bønder som har blitt saksøkt av selskapet. Vi får høre om hvordan Monsanto ikke skyr noen middel når de i tillegg til å saksøke han og familien også truer naboene hans.

For Percy startet det hele med et brev i postkassa i 1998. Familien dyrker raps og utvikler sine egne rapsplanter. Noen fra Monstano hadde vært i åkeren deres og sett planter som lignet på planter selskapet har patent på. Dermed anklaget Monsanto dem for å ha brukt deres patenterte frø uten å ha betalt for dem. Det hele har endt med flere runder i retten.




Frø kan patenteres ved at selskaper hevder de har endret så mye av frøet at det er nytt frø. Men hvor mye som er endret, og om lokalbefolkningen egentlig har brukt slike frø over flere generasjoner, skaper konflikter om tilgang på ressursene. Frøselskaper anklages for genrøveri. 

Monsanto eier masse typer jordbruksvarer og har rettigheter på en stor del av verdens matproduksjon. De er dermed et veldig mektig selskap. Maktforholdet mellom dem som kjemper for biologisk mangfold og dem som kjemper for patenter er utrolig skeiv. Patenter på frø har skapt store konflikter mellom dem som ønsker å eie retten til liv og de som mener at ingen bør ha denne rettigheten. 

En ting er sikkert, den som har patent på det vi spiser eller lever av har utrolig stor makt over oss. Patenter på frø truer bønders muligheter til å lagre og så egne frø.  Hvem skal ha makt over matkjeden vår? Hvem skal bokstavelig talt ha makt over liv og død?  Det er et tankekors at den som kontrollerer matkjeden også kontrollerer verden.




Denne podcasten er laget i regi av Handelskampanjen. Handelskampanjen arbeider for en verden der hensynet til mennesker, miljø og samfunn ligger til grunn for utvikling, der viktige avgjørelser for samfunnet tas av demokratiske organ og ikke overlates til snevre økonomiske interesser. Folkeaksjonen mot TISA er medlem av Handelskampanjen.

Feb 17, 2017

Demokratiet er ikke til salgs - nei til TISA

Over 350 000 har til nå besøkt bloggen til Folkeaksjonen mot TISA. Takk til alle som liker og deler! Dere bidrar til å spre informasjon om den udemokratiske TISA-avtalen! Her er de 7 mest leste sakene på bloggen til nå:




-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ulvedebatten raser mens det jobbes i kulissene med å ferdigstille TISA



Ulvedebatten raser. Samtidig jobbes det i kulissene med å ferdigstille den antidemokratiske TISA-avtalen. Selve forhandlingene er utsatt til etter at Trump innsettes som president, men det er stor sannsynlighet for at han vil gå for TISA.

Attac Norge skriver: "TISA-forhandlingene er utsatt til januar. Mens forhandlerne legger en plan for hva de må bli enige om, erklærer Donald Trump sitt nære vennskap med TISA-industrien.

«Dette er virkelig en fantastisk gruppe mennesker».

Slik åpnet Donald Trump møtet med USAs ledende teknologiselskaper i Trump Tower forrige uke. Her var sjefene for Amazon, Apple, Facebook, Alphabet (Google) og Microsoft, melder NY Times.

«Jeg er her for å hjelpe dere», sa USAs neste president.

Presidenten for næringslivsorganisasjonen Coalition of Services Industries (CSI) slo fast til Inside US Trade at de «jobber med den nye Trump-administrasjonen for å diskutere viktigheten av tjenesteindustrien og å fremme amerikansk konkurransedyktighet»."

Det er fare for at Tisa-avtalen blir ferdig forhandla og klar for ratifisering i de aktuelle nasjonalforsamlingene tidlig i 2017. Det er også fare for at til og med Arbeiderpartiet kan komme til å stemme for ei slik ratifisering i Stortinget.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kunsten å selge et land




Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant. Innlegget ble først publisert på Radikal Portal.

Stykkevis og delt. Litt etter litt. I stillhet. På tvers av folkeviljen. Ved å si at ingen alternativer finnes.

Spørsmålet blir: Hvordan selger man et land? Svaret er stykkevis og delt. Litt etter litt, på skiftende områder, tilpasser man lovgivningen til den nye eierens ønsker. Tidligere avtaler blir skrotet, fordi de egentlig var ment å være midlertidige. 

Slik fjernes for eksempel den differensierte arbeidsgiveravgiften som har bidratt til å opprettholde og utvikle næringslivet i distriktene i Norge. Ordningen er nedbygd, og vil snart forsvinne – fordi EU ønsker det, ikke fordi noen på Stortinget har foreslått dette. Distriktspolitikken var en av områdene EØS-avtalen «garanterte» at Norge skulle få bestemme helt selv… helt til EU bestemmer den i stedet.

Hvordan selger man et land? I total stillhet. Man sørger for at forhandlinger om avtaler som TISA er strengt hemmelige, man informerer ikke engang Stortinget. 

Man legger ut til behandling avgivelse av suverenitet på finanssektoren bare uker før vedtaket skal fattes. Opinionen reagerer med en viss treghet, det tar ofte måneder før folkets vilje kommer til uttrykk. Klarer man å vedta ting raskt, kan man i ettertid ikke anklages for å ha ignorert folkets røst.

Hvordan selger man et land? Ved å utsette diskusjonen til det ikke er mer å diskutere. Ved å kaste blår i øynene på velgerne. Ved å trekke oppmerksomheten bort fra det som foregår. Ved å følge sin personlige overbevisning på tvers av folkets uttrykkelige vilje. Over sytti prosent av oss er mot EU, men Norge blir mer og mer integrert i unionen. 

Snart vil AP- og Høyre-politikere riste sorgtungt på hodet, og innrømme at det «eneste fornuftige valget» er å melde seg inn. Et lite land som Norge kan ikke stå alene, derfor må det selges i lønndom. Vannet nærmer seg kokepunktet, og frosken er fortsatt i kjelen.


--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


La oss vise våre folkevalgte at demokratiet ikke er til salgs!


Folkeaksjonen mot TISA krever at Norge trekker seg fra TISA-forhandlingene og at alle forhandlingsdokumenter offentliggjøres umiddelbart. Videre krever vi at Norge ikke skal slutte seg til liknende avtaler, som TTIP og CETA, og at investor-stat tvisteløsning (ISDS) ikke skal innlemmes i Norges bilaterale investeringsavtaler.

TISA-forhandlingene foregår bak lukkede dører og verken befolkningen, organisasjonene eller Stortinget har innsyn i hva det forhandles om. Det meste vi vet om avtalen, er informasjon vi har fått fra lekkasjer, særlig fra Wikileaks. De store tjenestekonsernene og deres interesseorganisasjoner er imidlertid dypt involvert i prosessen. Langt på vei er forhandlingene en respons på den massive lobbyvirksomheten som drives av grupper som European Services Forum (ESF) og US Coalition of Services Industries (CSI). Disse mektige organisasjonene har utelukkende tanke for selskapenes profittmuligheter.

TISA er utformet som en levende eller dynamisk avtale. Det innebærer at forhandlingene vil fortsette også etter at en avtale er inngått. Forhandlerne vil ha mandat til å utvide og
videreutvikle avtalen, gjennom blant annet å inkludere nye sektorer og regelverk.

Om det bare er én ting du skal huske om TISA, så er det nettopp dette: TISA er en dynamisk avtale uten retrettmuligheter. Det lover ikke godt for demokratiet og det er grunnen til at mange omtaler TISA som en grunnleggende udemokratisk avtale.


----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------  




Dette er et innlegg av Christian Torseth. Han er mangeårig samfunnsdebattant.
Innlegget ble først publisert på Radikal portal.

Regjeringa trosser demokratiet ved privatisering, snikinnmelding i EU og TISA. Det er deres forakt for folket som skaper politikerforakt.

Det snakkes ofte om politikerforakt, i betydning folks forakt for politikere. Begrepet kan imidlertid for tiden vel så presist benyttes om om det motsatte: politikernes forakt for folket. Forakt innebærer en mangel på respekt, en følelse av overlegenhet, og inkluderer ofte å se ned på den man forakter. (...)

Mer spesifikt kan vi se på regjeringen Solberg, som har vist en imponerende evne til brutal maktpolitikk som vi knapt har sett maken til i nyere tid. Deres planer skal gjennomføres, helt uavhengig av sedvane, forskning, folkevilje eller ren skjær folkeskikk. Man kan bli litt imponert, på samme måte som blir av hardbarkede kriminelle på film: man står ikke inne for det de gjør, men man fascineres av deres selvtilfredse nådeløshet.

Erna Solberg og hennes consiglieri, Siv Jensen, har nemlig en plan, og ingenting får komme i veien for den. Linda Hofstad Helleland oppsummerte det hele i én setning: «Vi skal klemme så mye tannkrem ut av tuben at de ikke får den tilbake igjen.» Det er en villet, radikal og superrask omlegging av et samfunn det har tatt mange tiår å bygge opp. Men det er ikke der forakten ligger.

Irreversibel, udemokratisk privatisering
Vi er vant til dette fra Frp, men Høyre går sitt semirasistiske venneparti en høy gang. (...) Høyre har i regjeringen fått anledning til å herje fritt med samfunnsstrukturene Frp ikke evner å skaffe seg oversikt over. Det er derfor Høyre leder an i stormløpet mot kommuner og fylkeskommuner. Høyrefolk har selvfølgelig ingenting imot verken Saltdal eller Førde, men de har et predefinert hat mot offentlig sektor.

I Høyres verden er det nemlig ingenting som ikke kan bli bedre av privatisering. Derfor ønsker de store kommuner, slik at det blir størst mulig enheter som kan konkurranseutsettes. Ingen gidder å konkurrere om fire gamle kjerringer med rullator, men stuer man sammen fire hundre av dem i et gammelt skolebygg, da snakker vi kroner.

Storkommuner med store enheter er perfekt som forberedelse til forhandlingene om TISA-avtalen straks er ferdig. Da handler det bare om å få regjeringsmakt én eneste gang til, så avtalen kan signeres, og så er hele offentlig sektor permanent privatisert, og umulig å ta tilbake i offentlig kontroll. TISA-avtalen forbyr nemlig rekommunalisering, eller andre varianter som reduserer det konkurranseutsatte markedets andel av totalen.

Én gang privatisert – alltid privatisert. Til tross for at privatisering i et flertall av tilfellene er både dyrere og dårligere, og i alle fall ikke er noe man kan klage effektivt på. Man kan ikke stemme ut eierne av Oransje Helse. Et sted må dette demokratitullet ta slutt.


----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Dette er et innlegg av Espen Busman. Han er utdannet jurist ved UiO, med særlig vekt på menneskerettigheter.

I Grunnloven (1) hører de verdier vi anser for å være fundamentale og som vi ønsker å gi rettsstatens høyeste beskyttelse. Dette gjelder for eksempel demokratiet som styreform, menneskerettigheter og hensynet til miljøet. Grunnloven rager høyest i vårt hierarkisk ordnede rettssystem, ettersom andre lover utleder sin legitimitet fra den. I praksis betyr dette enkelt sagt at intet kan stride mot Grunnloven.

De lukkede forhandlingene rundt TiSA-avtalen går ut på hvilke forutsetninger som skal gjelde for å levere tjenester i de respektive land som er med i forhandlingene, og ca 50 land deltar. Ønsket med forhandlingene er å fjerne hindringer for at utenlandske selskaper skal kunne levere tjenester i Norge, og tilsvarende for norske selskaper i utlandet. Målet er at dette skal medføre økonomisk vekst.

TiSA-avtalen opererer imidlertid med noen spesielle avtalemekanismer. For det første er det slik at man ikke forhandler om hva som skal med i avtalen, men om hva som skal unntas. Det må vitterlig innebære at det som ikke er unntatt når avtalen har blitt bindende heller ikke kan unntas senere. Dette gjelder dermed også eventuelle tjenester som ikke eksisterer i dag. Hvem vet hvilke tjenester vi kommer til å ha i fremtiden og hvordan vi ønsker å råde over disse? 

En annen mekanisme som brukes på deler av avtalen er den såkalte frys-mekanismen, hvilket vil si å fryse de tilstander og forutsetninger som gjelder for markedsaktørene i dag. Disse tilstandene og forutsetningene kan altså ikke senere endres til ulempe for markedsaktørene. 

Til sist kommer skralle-mekanismen, en mekanisme som hindrer at opphevede begrensninger kan gjeninnføres. Her kan en altså heller ikke senere endre forutsetningene til ulempe for markedsaktørene. Samlet sett bærer TiSA-forhandlingene preg av at avtalen vil være irreversibel.

(...)Dersom avtalen blir godtatt har den nåværende sammensetning av Regjering og Storting i realiteten fattet en beslutning som er irreversibel utover den periode de er valgt for, hvilket i seg selv er et ikke ubetydelig demokratisk problem, og utelukker samtidig et politisk syn fra å ha praktisk betydning i fremtiden. Den politiske debatt kan ikke lenger sies å være fri når politikken de facto er avskåret fra å kunne gjenspeile befolkningens ønske, og skiftningene som følger med tiden.

Man har altså kommet i den absurde situasjon at man avdemokratiserer ens eget demokrati, attpåtil gjennom det som tilsynelatende skal være en demokratisk prosess. At demokratiet innsnevrer seg selv slik at det ikke lenger er å betrakte som et fullverdig demokrati, uten en grunnlovsendring som innebærer en annen styreform, kan ikke med rimelighet sies å være i Grunnlovens ånd.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører



Dette er en artikkel av Rolv Rynning Hanssen. Rynning Hanssen er internasjonal rådgiver i Fagforbundet. Han jobber særlig med handelsavtaler, og har tidligere jobbet i Public Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene. Artikkelen ble først publisert i Tidsskriftet Rødt

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker: – Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent:

-Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å under- tegne avtalen.

Erklær kommunen din TISA-fri
Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør.

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.


---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

TiSA-avtalen og problemet Jonas Gahr Støre



Dette er et innlegg av Odd Tarberg. Innlegget ble først publisert av Attac. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet.

Det at Støre nektar å vere med på ein open debatt om alle sider ved denne avtalen, også dei negative, er hovedgrunnen til at regjeringa og Børge Brende har fått lov til å avfeie alle initiativ til TiSA-debatt som Sp og SV har prøvd å få til i Stortinget.

Norge har i over tre år forhandla om TiSA-avtalen, ein udemokratisk og arbeiderfiendtleg avtale for alle slags tenester, uten at verken Storting eller den offentlege opinionen har fått skikkeleg informasjon om konsekvensane av ein slik avtale. Den informasjonen som har kome frå regjeringshald, har vore bagatelliserande, ubalansert, og grensande til rein feilinformasjon.

Det er ikkje overraskande at den blå-blå regjeringa og ei entusiastisk NHO-leiing går inn for denne avtalen. Eit NHO som forresten suverent overser det fleirtalet av medlemsbedriftene sine som TiSA vil true. Desse kreftene har langt på veg lukkast i å legge lokk på alle tilløp til debatt om dei urovekkande lekkasjane frå forhandlingane som særleg Wikileaks har skaffa fram dei siste par åra.

Når det likevel er grunn til å framheve Jonas Gahr Støre som eit problem for oss som vil ha denne avtalen skikkeleg debattert i det politiske og offentlege rom, så er det fordi Arbeiderpartiet og særleg partileiar Støre, er like redde som regjeringa for å gå inn i ein diskusjon om dei opplagte negative konsekvensane av TiSA. Når Jonas Gahr Støre blir utfordra på Ap si vage, til dels positive haldning til TiSA-avtalen, slik han vart det på Postkoms landsmøte tidlegare i haust, då får han seg til å svare at partiet «har en utarbeidet politikk på dette», og at «frykten for avtalene er ubegrunnet». 

Med andre ord: Dette vil han ikkje at andre lenger ut i partiorganisasjonen (eller fagrørsla for den del) skal blande seg bort i! Med tanke på at det er dei siste par åra det har kome særleg mykje urovekkande informasjon frå forhandlingane, som viser at det ligg ein skremande liberalistisk og udemokratisk ideologi bak denne avtalen, då er det å klamre seg til ein fastlåst «utarbeidd politikk» på dette området heilt frå starten av, berre heilt uforståeleg.

Jonas Gahr Støre kunne, i staden for å blokkere debatten om TiSA, brukt dette til å utfordre regjeringa, og gjort TiSA-motstand til ei svært god valkampsak.


---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------


Bli med å stoppe den antidemokratiske TISA-avtalen.
Bli medlem av Folkeaksjonen mot TISA

Les mer om TISA-frie kommuner her.

Feb 14, 2017

Handelsavtalar som TTIP og TISA– ikkje til å spøke med



Dette er et innlegg av Odd Tarberg og det ble først publisert av Attac Norge. Tarberg er født i 1946 og har interessert seg for internasjonal økonomi siden tidlig på åttitallet. Han var aktiv med avisinnlegg mot MAI-avtalen som ble stanset i 1998 (Multilateral Agreement on Investment). MAI-avtalen lignet de avtalene som nå er under forhandling (TISA, TTIP og TPP). I tillegg harTarberg vært medlem av både franske og norske Attac siden starten.

I mai i 1998 skreiv eg eit avisinnlegg om globalisering og utrygge arbeidsplassar, som er nifst aktuelt i desse TiSA- og TTIP-tider. Litt seinare det året vart ein TTIP og TiSA-liknande MAI-avtale stansa i tolvte time, men no prøver altså dei same udemokratiske kreftene seg på nytt.

Ved gjennomlesing av dette innlegget i dag, fann eg at det er ytterst illustrerande for den kampen mot dei miljø-, arbeidstakar-, og demokratifiendtlege avtalane vi no står midt oppe i. Derfor publiserer eg det igjen her, snart 19 år seinare…
Innlegget frå 1998 ser altså slik ut:


---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Globaliseringa – ikkje til å spøke med.
Røkke og Gjelsten kom med sitt RGI-konsern med eit brak inn i norsk næringsliv. Dei hadde vore ute i verda og lært seg oppskrifter på rask og stor forteneste og har gitt fleire ein leksjon i korleis globaliseringa av økonomien kan utnyttast . Her er eit ferskt og «pedagogisk» eksempel:

I 1995 betalte RGI 125 millionar kroner for 50% av tekstilbedrifta Helly Hansen (Orkla kjøpte andre halvparten). To år seinare selde RGI (no Aker RGI) seg ut att for 430 millionar(!) for den same aksjeposten… Kva slags mirakel hadde skjedd med Helly Hansen på to år??

Forklaringa er like enkel som den er urovekkande:
I 1995 foregår storparten av produksjonen for Helly Hansen i Portugal. Straks RGI får styringa, set dei i gong med «restrukturering» av bedrifta, noko som betyr at dei ca 500 portugisiske arbeidarane mister jobbane sine. Produksjonen blir flytta til Asia, der RGI frå før har erfaring med å bruke svært så billeg arbeidskraft (eksempelvis i Brooks skoproduksjon). Denne ekstremt billege arbeidskrafta gjer at inntjeninga for Helly Hansen på kort tid blir sterkt forbetra. Aksjeverdien stig dermed kraftig, og Aker RGI kan altså, etter to år(!), stikke av med ein bokførd gevinst på 265 millionar kroner! (Frå Aker RGI si eiga pressemelding).

Dei som faktisk tilfører denne enorme verdiauken på aksjane i Helly Hansen, er dei lutfattige asiatiske fabrikkarbeidarane, som syr Helly Hansen produkt for truleg godt under 20 kroner dagen. Dersom det lovpriste frie markedet virkeleg var fritt, ville arbeidarane som faktisk produserer det meste av meirverdien i Helly Hansen, sjølvsagt ikkje vere nøydde til å gi frå seg 265 millionar slik det no skjedde. Men det er som vi ser makta som rår…

Og Helly Hansen-operasjonen har gitt Røkke meirsmak: I mars i år (altså i 1998) kjøpte han det danske investeringsselskapet Gefion for 650 millionar kroner. I ei pressemeldinga går det fram at selskapet nettopp skal drive med kjøp og salg av bedrifter…

RGI sitt Helly Hansen-eventyr er eit av mange eksempel som burde få oss til å våkne. Situasjonen til arbeidslause portogisarar og slavearbeidande asiatar kan virke fjern for kjøpesterke norske lønsmottakarar. Det er likevel nettopp no vi burde ha evne til å løfte blikket og reagere når spelereglane i næringslivet,og dermed maktforholda i samfunnet, på kort tid blir så dramatisk endra. Sjølv om vi her til lands for tida har eit uvanleg stramt arbeidsmarked, kan det som ramma dei portugisiske arbeidarane, fort skje med norske arbeidsplassar. Fordi markedet er gjort globalt, og fordi dei globale konsernleiarane no får boltre seg friare og friare, blir arbeidsplassar verda over sett under eit nådelaust press. All arbeidskraft som på global basis kan erstattast med ein billegare arbeidsstyrke, er truga av globaliseringa. Effekten har for lengst gitt stygge utslag også i fleire industriland: I USA arbeider no ein femdel av alle arbeidstakarar for lønningar som ligg under den offisielle fattigdomsgrensa. Trur vi dei gjer det for moro skuld?

Fordi grensene vart opna for fri kapitalflyt og global konkurranse, kan storkonserna, under trussel om å «flagge ut», drive den reine utpressinga mot regjeringane for å få redusert sine skatteutgifter til fellesskapet. I tillegg er storkonserna ekspertar på å bygge opp «komplekse fleirnasjonale firmakonstruksjonar» som gjer det lett å flytte overskott til firmafilialar der skattenivå og offentleg innsyn ikkje er direkte plagsomt… I Tyskland klarte bilprodusenten BMW å redusere sine skatteutgifter til det tyske samfunnet frå 545 millionar mark i 1988 til null i 1993! Og det trass i auka gevinst og uendra aksjeutbytte i konsernet! Var det nokon som fekk ein assosiasjon til dei nye skattereglane for norske reiarlag?

Der Spiegel-redaktørane Schumann og Martin tar i boka «Globaliseringsfellen» for seg korleis storkonserna, etter at ein uregulert verdsmarknad er etablert på snart alle områder, no trugar både velferd og demokrati verda over. Likevel gir dei hovedansvaret for det som skjer ikkje til storkonser og finansspekulantar, men til regjeringspolitikarane i dei vestlege industrilanda: «Avtale for avtale, lov for lov, var det hele tida regjeringer og parlament som med sine beslutninger fjernet barrierene for den grenseoverskridende flyten av kapital og varer. Fra frigivelse av valutahandelen via det europeiske indre marked til den stadige utvidelsen av verdenshandelsavtalen GATT, har regjeringspolitikere i de vestlige industrilandene systematisk skapt den situasjonen som de ikke lenger er herre over».

Dei har gitt frå seg kontrollen og slept laus ein økonomisk krig. Ei handling som franskmannen Bernard Maris i ei bok kallar «sosialt sjølvmord».

Det neste eksempelet på avtalar som regjeringpolitikarane «er med på», uten å sette seg skikkeleg inn i konsekvensane(?), kan verte den sokalla MAI-avtalen (Multilateral Avtale for Investeringar) som anomyme OECD-ekspertar har forhandla om dei par-tre siste åra. Avtaleutkastet viser tydeleg korleis makta og rettane til dei multinasjonale storselskapa ytterlegare skal styrkast og korleis tradisjonelle politiske styringsreidskap faktisk blir ulovlege! Regjeringane, ja, til og med kommunane, skal t.d. gjerast økonomisk ansvarlege dersom politiske vedtak reduserer fortenesta utanlandske storinvestorar elles ville fått… Leve konsernet – skitt i samfunnet, ser ut til å vere parolen.

Det som har skjedd t.d. i Stortinget når MAI-avtalen så vidt har vore lufta der, tyder på at storparten av det politiske miljøet ikkje har brukt tid på å sette seg inn i kva MAI-avtalen faktisk legg opp til av politisk abdisering… På ein eller annan måte har det festa seg ein livsfarleg myte om at det som er bra for handlefridomen til storkonserna i verda, uten vidare også er til beste for menneska i dei samfunna der slike konsern opererer . Dei portugisiske Helly Hansen-arbeidarane som miste jobbane sine i fjor, har nok si bestemte meining om den saka….

Det er likevel teikn som tyder på at motkreftene til denne ukontrollerte utviklinga så smått er veksande. På internet manglar det ikkje på informasjon om ulike initiativ for å få organisert motstanden mot maktdominansen til storkonserna («End Corporate Governance» o.l.). Den omtala MAI-avtalen ser i første omgang ut til a få seg ein nasestyvar : Til og med EU-parlamentet har no vakna med bakoversveis og krev drastiske endringar i høve til avtaleutkastet, og vidare forhandlingar om avtalen vart i april utsett i eit halvt år.. Den storkonsern-dikterte MAI-avtalen er nemleg så avslørande ille, at dersom/når den kjem skikkeleg fram i lyset, kan den kome til å spele ei viktig rolle for politisk mobilisering i motsett lei av det initiativtakarane til avtalen la opp til… Eit anna spennande initiativ kjem no frå fleire hald samstundes: Innføring av ein sokalla Tobin-skatt på alle kapitaltransaksjonar vil effektivt kunne stanse den uhyre skadelege finansspekulasjonen. Dei globale finanssjonglørane protesterer sjølvsagt vilt, men kanskje ser mange nok sentrale politikarar at slike og liknande tiltak er på høg tid?

Ålesund 1998.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Så langt innlegget frå 1998.

Dei som i dag les om protestane mot TiSA, TTIP, TPP og CETA, vil straks sjå at det er dei same udemokratiske kreftene som i 1998 ville ha MAI-avtalen, som gjennom desse nye avtalane vil ha på plass nifst udemokratiske reglar til fordel for dei fleirnasjonale (altså “nasjonslause”) storkonserna. Konsern som gir blaffen i å ta vare på dei samfunna dei opererer i…