Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører

Dette er en artikkel av Rolv Rynning Hanssen og den gjengis her på bloggen med hans tillatelse. Rynning Hanssen er internasjonal rådgiver i Fagforbundet. Han jobber særlig med handelsavtaler, og har tidligere jobbet i Public Service International (world-psi.org) som er en av drivkteftene mot de nye handelsavtalene. Artikkelen ble først publisert i Tidsskriftet Rødt

Regjeringa fortsetter å forhandle TISA-avtalen bak lukkede dører. Men de er ganske klar på hva de ønsker: – Binde markedsadgang på et betydelig høyere nivå enn GATS, sa statssekretær Tone Skogen i et møte med organisasjonene.

Tone Skogen er ansvarlig for TISA- forhandlingene i Utenriksdepartementet. Videre hører vi at: 

Partene skal i størst mulig grad forplikte seg til å videreføre eksisterende åpenhet for handel med tjenester som er oppnådd gjennom reformer og bilaterale handelsavtaler, og vurdere muligheter for ytterligere ny markedsadgang. 

Og:

Vi har en godt samarbeid med alle berørte departementer for å identifisere mulig for- handlingskapital fra norsk side.

Med andre ord, den 20 år gamle GATS- avtalen om handel med tjenester innen WTO-systemet er på langt nær liberal nok. Man skal nå åpne for fullt for utenlandske storselskaper i Norge, og til og med identifisere ny forhandlingskapital, dvs mer liberalisering på alle områder av tjeneste- sektoren.

Forhandlingene foregår i all stillhet og utilgjengelig for folk flest og for organisasjonene. Den norske regjering har offentliggjort tre dokumenter, to «tilbudsdokumenter» og et norsk–islandsk forslag til engergitjenesteanneks (mer om det seinere).

Samtidig forsøker de å berolige oss med at det kontroversielle som vi vet er i avtalene, ikke skal ramme oss. Bestemmelsene om frys og skralle er helt uvesentlige for Norge, samtidig er offentlig sektor skjerma. Dette sier de samtidig som de har programfesta mer konkurranse og private inn på offentlig tjenesteområde. Det kan være flere grunner til manglende åpenhet ut over generelle politiske deklarasjoner og intensjoner vi finner på regjeringen.no. 

Den tidligere Handelsrepresentanten for Obama, Ron Kirk, sa til NY Times 2.6.2013 om hvorfor han var mot å gjøre tekstene offentlig kjent: 

Ved å gjøre dette, så vil vi reise en så sterk opposisjon at det vil gjøre det umulig å under- tegne avtalen. 

Ron Kirk har inntil nylig vært Obamas topp når det gjelder særlig TPP-forhandlingene inntil han forlot posisjonen for å jobbe for et lobbyistselskap som representerer internasjonale storselskap.

Hemmelighetskremmeriet
Derfor er det helt naturlig at den norske regjeringa fortsatt er hemmelighetsfull. Den 9. mai 2016 la de fram et revidert tilbud». Det er like uleselig som det tidligere, med CPC-koder og komplisert tekst. Man referer til hovedrammeverket i TISA- forhandlingene, men dette rammeverket blir holdt hemmelig. Dermed er det umulig å sjekke ut realiteten i endringene. 

Enda verre er det når regjeringa skifter posisjon slik at man ikke lenger baserer seg på dagens tilstand når det gjelder finansielle tjenester (slik det eksisterer i GATS og var referert til i det opprinnelige tilbudet fra regjeringa). Nå slutter regjeringa seg til TISA-annekset om finansielle tjenester slik det eksisterte når revisjonen av tilbudet ble skrevet. Dette annekset er hemmelig. Strengt hemmelig, men det er jo lekket av Wikileaks.

Finanssektoren er et område som trenger sterkere reguleringer. Etter finanskrisa i 2008 så til og med EU og USA de store negative konsekvensene for økonomien og samfunnet som helhet av det avregulert finansmarked. De ble enig om at sterkere regulering trengtes. Resultatet ble en rekke finansielle reformer. Men TISA støtter ikke slike reformer, tvert om så fortsetter de taktikken med å «disiplinere» og begrense hvordan lovgiverne, finanstilsyn og andre kan regulere sektoren, de går til og med lenger enn GATS-reglene gjorde før finanskrisa i henhold til det lekkede dokumentet.

I følge lekkasjene ser det altså ut som et enormt håndslag til spekulasjonsøkonomien i de store finansinstitusjonene, men regjeringa velger altså bare å si at de endrer politikken, ikke til hva. Dette er nok et eksempel på den udemokratiske framferda. 

Men vi ser også på andre områder at man er på glid. Unntaket fra likebehandling på utdanningstjenester gjaldt i det første tilbudet alle former for levering av utdanning, mens nå gjelder det bare på grunnskole og videregående skole.

Alvorligst: offentlig sektor
Allikevel er det største ankepunktet offentlige tjenester. Vi har lenge fått høre at det følger GATS-regelverket, dvs. en offentlig tjeneste er en tjeneste som verken er kommersiell (tar betalt) eller er i konkurranse med andre tjenesteleverandører. Det er svært få offentlige tjenester i Norge i dag som oppfyller en slik definisjon, men regjeringa sier nå at den kan definere offentlige tjenester som den vil. Det bringer tanken hen på EØS-avtalen hvor man forsikret at norske arbeidslivsregler ikke skulle trues. Men uansett om intensjonen med forsikringene kunne vært gode, så slo domstolene i EØS-systemet fast at det var EUs fire friheter som gjaldt. Nå, i TISA, vet vi ikke engang hvilken domstol som skal brukes. Mange frykter at vi får inn ISDS i TISA, men det er lite trulig. Men uansett vil det være tvisteløsningsdomstolen som definerer offentlige tjenester, og da er det svært lite trolig at denne definisjonen vil skille seg fra GATS-definisjonen.

Dermed kan man ønske så mye man vil at Norges rikholdige offentlige tjenestetilbud skal være unntatt i TISA, men det vil avgjøres i domstolen. I TISA vil, akkurat som i regjeringens program, offentlige og private tjenester være tjenester uten særstatus for offentlige tjenester. Om du driver et hotell eller et sjukehjem vil være tjenesteyting, og avtalen vil her ta sikte på å sikre fortjeneste for den som investerer i tjenesten. 

Tvisteløsningsmekanismen vil være avgjørende for å se i hvilken grad Norge kan holde på retten til å opprette ny, holde vedlike og utøve nasjonal lovgivning for å oppnå legitime mål innen f.eks. forbrukervern, helse, utdanning og miljø.

En gris er en gris
I TTIP-avtalen mellom USA og EU er tvisteløsningsmekanismen blitt et kjernepunkt. Det har vært massive demonstrasjoner mot denne løsningen som gir investorer rett til direkte å saksøke stater, og EU-kommisjonen har blitt drevet fra skanse til skanse. Nå har de vedtatt å foreslå en ny mekanisme som kalles Investor Court System, som ikke skiller seg særlig fra Investor State Dispute Settlement, men her må man velge dommere (advokater fra et fastsatt utvalg), man kan anke sakene og det skal være offentlig innsyn i dokumentene. Men som demonstrantene har sagt: En gris er en gris uansett hvor mye du sminker den. Denne løsningen vil også ha en nedkjølende effekt, dvs at regjeringene kvier seg for å innføre nye reguleringer da disse kan bli tatt til retten av de utenlandske storselskapene (for innenlandske selskap kan ikke bruke domstolen). 

Den 2. mai lekket Greenpeace 13 av 17 kapitler i TTIP-avtalen. Det var en ekstremt kontroversiell tekst. Den viser hvordan EU ser ut til å være villig til å gi opp sitt førevar-prinsipp til fordel USAs prinsipper som sier at et produkt må være vitenskapelig bevist skadelig før det kan forbys. En enorm trussel for folkehelse og matvarestandarder.

Samtidig viser lekkasjen hvordan EU gir amerikanske storselskap stor makt til å påvirke europeisk lovgivning gjennom retten til å bli konsultert før nye regler innføres og dermed føre inn argumentene om at de vil tape profitt på nye lover til og med før de foreslås for parlamentene. Sammen med en slik konsultasjonsbrems, vil ideen om gjensidig godkjenning av standarder på begge sider av Atlanteren føre til store fordeler for USA. De har gjennomgående lavere standarder på matsikkerhet og kjemikalier. For eksempel har EU forbud mot 1300 stoffer til bruk i kosmetikk, mens USA kun forbyr 13 stoffer. Hvor ender en samordning av disse standardene? USA har kun godkjent 2 av 8 kjernekonvensjoner i ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen i FN. De fleste europeiske land har godkjent alle. F.eks. har ikke USA godkjent retten til å organisere seg og drive kollektive forhandlinger, herunder retten til streik (ILO- konvensjon 98). Dette vil ikke bli enkelt for europeisk fagbevegelse å leve med.

Norge utafor, en stund
Norge er ikke med i TTIP-forhandlingene, i og med at vi er utenfor EU. Men den norske regjeringa er desperat for å få til flere liberaliseringer og flere angrep på arbeidsfolk. Derfor ønsker de å bli med i avtalen. I møte med Europaminister Elisabeth Alsaker får vi bekreftet at man nå kan få åpning for at EFTA-landene (Norge, Island og Lichtenstein) kan få slutte seg til avtalen samla eller enkeltvis ETTER at avtalen er ferdigforhandlet. Altså fullstendig uten innflytelse på resultatet, og den norske befolkninga er fullstendig uten mulighet til å påvirke forhandlerne. Dette er den ekstreme mangel på demokrati. 

Dette blir enda verre når skralleklausulen nå innføres i TTIP-avtalen. I lekkasjene leser vi:

[EU: 3. Article X (Market Access) does not apply to: 

(a) any existing measure that is maintained by a Party at the level of a local government; (1) the continuation or prompt renewal of such a non-conforming measure; (2) or an amendment to such a measure to the extent that the amendment does not decrease the conformity of the measure, as it existed immediately before the amendment with Article X (Market Access).

(b) any measure that a Party adopts or main- tains with respect to committed sectors or subsectors as set out in its Annex III.]

Dette er et godt eksempel på det ugjennomtrengelige språket i forhandlingsdokumentene, men det betyr i følge professor Peter Ørbech:

Iht. vanlig EU/WTO domspraksis vil ISDS (Investor State Dispute Settlement Body) forstå denne slik at hovedregel om markedsadgang tolkes utvidende mens unntak tolkes innskren- kende. Dvs. at den part som mener seg ikke omfattet av en «skralle-klausul» må si klart ifra. Gjør en ikke det, «fanger bordet». Nye og skjerpede bestemmelser som har virkning for salget av et produkt, rammes da av artikkel X og blir ugyldig og grunnlag for erstatning for utenlandske selskap med salg i Norge.

Dette er et eksempel på hvor kynisk disse handelsavtalene er, og hvor ivrig storkapitalen er for å lage irreversible ordninger som fratar framtidige politikere manøvreringsmuligheter.

På et kasino
Like kynisk er nyliberalistene i TPP-avtalen som nå er ferdigforhandla, undertegna i et kasino i New Zealand og ute til ratifisering hos medlemslandene rundt Stillehavet. 

På områder fra klimaendring til matsikkerhet, fra åpent internett til tilgang til medisiner, så er TPP en katastrofe sier Nick Dearden fra den store NGOen Global Justice Now. 

TPP gir de store farmasøytiske firmaene nye rettigheter og makt til å øke medisinprisene og begrense forbrukernes tilgang til billige generiske medisiner. Dette skjer særlig gjennom å utvide den tida selskapene har monopol på patentene, og til og med gjennom å tillate monopolrettigheter til kirurgiske prosedyrer. For folk i utviklingsland som blir involvert i TPP vil disse reglene bli dødelige da de praksis nekter forbrukerne adgang til HIV/AIDS-, tuberkulose- og kreftmedisiner.

TPP har avskaffet en del fleksible ordninger som fantes under TIPS-avtalen og i Doha Declaration on Public Health. Disse ordningene gjorde det mulig å produsere generiske medisiner raskere. Avtalen lar de store farmasøytiske selskapene få rett til å definere ny «patentable» kriterier, og de har fått rett til å ta nye patenter på nye bruksområder for kjente produkter, ny metoder for å bruke et kjent produkt eller nye prosesser hvor de bruker et kjent produkt. Dette gir selskapene retten til «eviggrønne» patenter og utvider den gjennomsnittlige patenttida betydelig.

Økte medisinpriser
Organisasjonen Leger uten Grenser sier at bestemmelsene om intellektuell eiendom i Trans-Pacific Partneravtalen vil drive opp globale legemiddelpriser og gjøre det vanskeligere å behandle sykdommer i utviklingsland. For generiske legemiddelprodusenter vil TPP skape legale barrierer som kommer i veien for å starte produksjon av nye produkter. TPP vil øke medisinprisene, spesielt i utviklingsland, og dette vil påvirke vår kapasitet til å hjelpe men også kapasiteten til helsedepartementene vi arbeider sammen med: Det vil ikke være mulig å øke kapasiteten på behandlingsprogrammene eller nå så mange folk vi trenger.

Dette er den ytterste kynisme. For å sikre profitten for den farmasøytiske industrien, gjennomfører man en politikk som vil koste kanskje millioner av mennesker livet. Dette er nyliberal politikk i et nøtteskall, man går bokstavelig talt over lik.

Avtalene angriper alt som progressive krefter har slåss for lenge. Kynismen over er bare ett eksempel, men et mer nærliggende eksempel er når Norge foreslår tiltak som vil forverre klimakrisa og gjøre miljøtiltak veldig vanskelig.

TISA-avtalen har i tillegg til en kjernetekst, ni annekser. Disse forhandles det fortsatt om, og som nevnt foran vil annekset om finansielle tjenester forrykke maktbalansen på finansområdet. Norge og Island har sammen foreslått et anneks på energirelaterte tjenester. Samtidig som man på COP21 i Paris forhandlet om å redusere klimautslippene, ble dette annekset kjent gjennom lekkasjer. Seinere har den norske regjeringen offentliggjort annekset, noe som for øvrig viser hvor korrekte lekkasjene fra Wikileaks er.

WTO og GATS-avtalen behandler ikke energi spesifikt og få medlemmer av WTO har påtatt seg noen forpliktelser. Selv om olje er verdens mest omsatte vare, har energispørsmål historisk sett blitt ignorert av de som lager handelsavtaler. GATS-avtalens artikkel XIV (som er det stedet stater blir tillatt å gjøre tiltak som å beskytte seg mot ekstreme situasjoner) tillater ikke tiltak som tar vare på naturressursene.

Den norske regjeringa ønsker derfor at TISA skal ha en bred tilnærming til energi på alle tjenesteområder, slik som konsekvensanalyser, utforskning, utvinning, utforming, bygging, utvikling, produksjon, lagring, transport, distribusjon, markedsføring, forbruk, utslipp og energi effektivisering. 

Altså, totalt alt som handler om energirelaterte tjenester, ingenting utelatt. Men det viktigste er det Norge og Island sier om energinøytralitet. Forslaget gjelder energirelaterte tjenester, uansett energikilde, hvilken teknologi som brukes, om det onshore eller offshore og om det er fornybar eller ikke-fornybar energi.

Teksten som Island og Norge har foreslått, har fått sterk støtte fra de store amerikanske energiserviceselskapene. Norge med sin olje og Island med sin geotermiske energi har blitt topp talsmenn for liberaliseringa av energitjenestene. I motsetning til GATS, er ikke noe OPEC-land med i TISA. Russland er heller ikke med. Men andre store land som produserer skitten energi er med, slik som Canada (oljesand) Australia (kull) og USA med alle former. 

TISA-strategien 

Etter at forhandlingene om handelsavtalen med tjenester i WTO, GATS, gikk i stå, fant USA 23 allierte (EU er en) de trodde de kunne oppnå enighet med om en ny tjenesteavtale. Når avtalen her er ratifisert og i kraft, skal man invitere flere land til å slutte seg til (uten å delta i forhandlingene), og når man har fått nok nye medlemmer, skal man få dette inn som WTOs nye tjenesteavtale i stedet for dagens GATS- avtale. Da unngår man alle de problematiske u-landene og BRICS-landene (Brasil, Russland, India, China og Sør-Afrika). De vil måtte akseptere avtalen som WTO- medlemmer uten å ha deltatt i forhandlingene. TISA har derfor også et mål om å bryte opp makta til de store statseide oljeselskapene i OPEC-landa gjennom å ekskludere dem fra forhandlingene, men inkludere dem når avtalen blir gjort til gjeldende WTO-avtale. 

I likhet med resten av TISA-avtalen er det prinsippet om negative lister som gjelder. Alle tjenester er liberalisert, om man ikke uttrykkelig reserverer seg mot det. Det betyr at nye energityper/tjenester også vil være dekket, ettersom ingen kan reservere seg mot man ikke kjenner.

Hovedproblemet er at regjeringa med applaus fra energiselskapene snakker om energinøytralitet. Det spiller ingen rolle om det er fornybar energi eller ikke. Dette vil stoppe folkevalgte fra å oppmuntre til bruk av fornybar energi, og lokalt produserte tjenester framfor importerte tjenester. Teknologinøytralitet er et godt etablert WTO-prinsipp fra avtalen som likestilte telekommunikasjonstjenester f.eks. levering via kabel og satellitt. 

Selv om man i teksten anerkjenner eierskapet til energiressursene, så vil den foreslåtte teksten kreve at landene etablerer uregulerte tjenestemarkeder for utenlandske leverandører og dermed kreve ubegrenset tilgang for private aktører uansett nasjonalitet. 

TISA-landenes forpliktelse er enten «uten begrensninger» eller «i tråd med avtalen» hvor unntak, betingelser og begrensninger ikke er tillatt. Dermed kan man ikke pålegge utenlandske energibedrifter å ta i bruk lokal teknologi, forskning, arbeidere eller andre leveranser, slik man har gjort til nå. 

Det åpner også for kommersiell tilstedeværelse for utenlandske investorer i alle TISA-land. Det vil si at uansett energiform, er investorene velkomne og myndighetene vil ikke kunne stille spesielle betingelser pga energinøytraliteten. Slik sett åpnes Norge for bedrifter som f.eks. vil drive fracking her, om det skulle være økonomisk grunnlag for det. En hel del av tiltakene som i dag gjøres for å få til det grønne skiftet, bl.a. gjennom diskriminering av fossilt brennstoff, vil kunne bli mye vanskeligere ved teknologinøytralitet.

Suverenitetsbløff
En overskrift i dokumentet heter Suverenitet over energiressursene, mens teksten her legger opp til mange unntak. Suvereniteten er imidlertid begrenset da den må utøves i samsvar med og underlagt internasjonal lov. Det vil si at suvereniteten ikke må utøves i strid med den internasjonale TISA-avtalen. 

Avtalene er initiert av Obama-administrasjonen, og man håper å sluttføre de før hans president tid er ute i januar 2017. Det skal holde hardt, og alle de andre presidentkandidatene har uttrykt skepsis til avtalene. Særlig Trumph og Sanders, men også Clinton har vært skeptisk – sannsynligvis presset av den amerikanske fagbevegelsen. Men Clinton forventes uansett å gå tilbake, støtte sine millionsponsorer og sikre avtalene. 

Motstanderne mot avtalene jobber hardt over hele verden. Fagbevegelsen, miljøbevegelsen og forbrukerorganisasjonene er sterkt imot. I Norge og Norden er et en kamp innad i fagbevegelsen om avtalene, men det er spesielt for Norden. Alle de yrkesfaglige internasjonalene som er involvert har satt kampen mot megaavtalene høyt på prioriteringslista. Motstanden vokser i Norge også, se på 1. maimarkeringene, der var TISA dominerende sammen med streikestøtte. 

Erklær kommunen din TISA-fri 

Nå må motstanden bringes ut i hele landet. Et initiativ som er tatt, er å fremme forslag i alle kommunestyrer og erklære kommunen TISA-fri om ikke det skjer endringer. Slike vedtak har ingen lovlig betydning, dessverre kan ikke kommunen selv fri seg fra en slik avtale, men det skaper debatt og det kan synliggjøre motstanden og gjøre det verre for regjeringa å overkjøre folk slik de prøver på. Men det haster, det er ikke lang tid før vi kan øyne et sluttoppgjør. 

Som i resten av frihandelsavtalene ser vi hvordan sikring av investorenes profitt trumfer folkehelse, arbeiderrettigheter, klimamål og andre viktige områder. TISA og resten av de nye handelsavtalene har ett formål: å deregulere for å sikre profitt og å fjerne alle hindringer og reguleringer som sikrer folks liv og rettigheter.


Fakta om de ulike handelsavtalene:

Hva er alle handelsavtalene?
WTO – World Trade Organisation, Verdens Handelsorganisasjon Etablert 1995, har ca 160 medlemsland. Norge er medlem. Forhandler fram avtaler på flere områder, for eksempel på tjenester:

GATS – General Agreement on Trade in Services, i kraft fra 1995. Norge er medlem.

TISA – Trade in Services Agrement. Forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Norge er aktivt medlem i forhandlingene. Starta i 2011. Omfatter kun tjenester.

TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership Handelsavtalen som forhandles mellom EU og USA. Startet i 2011.

CETA – Comprehensive Economic and Trade Agreement Handelsavtalen mellom Kanada og EU. Er ferdigforhandlet, ligger til politisk godkjennelse. Innholdet likner på TTIP.

TPP – Trans-Pacific Partnership Handelsavtale mellom tolv land på begge sider av Stillehavet. Forhandlingene startet i 2008. Ble ferdigforhandlet i februar 2016. Venter på politisk godkjennelse. Likner på TTIP.

Foto: Kristin Brenna