Denne teksten er en bearbeidet utgave av en appell Joakim Møllersen holdt i forbindelse med demonstrasjonen mot WTO 21. oktober utenfor Næringslivets Hus i Oslo. Møllersen er redaktør for Radikal Portal og 2. nestleder i Attac. Appellen ble først publisert på Radikal Portal
Når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.
Vi samles her ute, i det offentlige rom, på en åpen plass. Der inne i Næringslivets Hus møtes partitopper, næringslivstopper og sjefer i store internasjonale organisasjoner. Det kan virke som om de mener at handelspolitikk ikke angår andre enn dem. At internasjonale avtaler for utforming av offentlige tjenester er en sak for lukkede styrerom. At det er noen få folk i dress som skal bestemme politikken som skal påvirke arbeidsplassene og dagliglivene til folk her hjemme og hundrevis på hundrevis av millioner mennesker rundtom i verden.
Vi sier nei!
To av de som står på talelista på konferansen bak oss er sjefene i to av de mest korrupsjonsbefengte selskapene i Norge, Statoil og Telenor. De to partiene som snakker, Arbeiderpartiet og Høyre, er de to partiene som nesten bare vil åpne munmnen om disse temaene etter at døra er lukka og media, bekymra innbyggere og organisasjoner holdes på utsida. De to internasjonale organisasjonene, EU og WTO, er kjent for alt annet enn sitt demokratiske sinnelag. Cecilia Malmström, EUs handelskommisjonær og deres representant under dagens møter, har sagt det ganske klart selv:“Jeg tar ikke mandatet mitt fra det europeiske folket”.
Smak på den! En politiker som sier rett ut at det ikke er folket hun skal lytte til, at det ikke er innbyggerne hun handler på vegne av, at det vi sier er irrelevant.
Er det noen som lurer på hvor hun tar mandatet sitt fra er det bare å ta en titt på talelista fra det møtet som foregår inne i Næringslivets Hus akkurat nå.
Men en slik uttalelse kan egentlig ikke overraske oss i annet enn at Malmström viser et øyeblikks ærlighet. For er det én ting de har vist oss når det kommer til internasjonale regulerings-, handels- og investeringsavtaler så er det at de bryr seg pent lite om hva folk mener.
Det kom kanskje som en overraskelse på mange da WTO, Verdens Handelsorganisasjon, igjen var relevante. Men når de sliter med å få gjennom TISA, TTIP og andre avtaler, når handelsliberalismen i EU får seg et knekk og møter stadig større motstand, så vender de seg til andre fora, til avtaler man trodde var døde, for å presse gjennom den politikken vi gang på gang har avvist.
Det er ikke bare møteformen som er grunnleggende antidemokratisk. Avtalene de framforhandler tåler ikke dagens lys på grunn av sitt innhold. Det er irreversible liberaliseringer som står på agendaen. Avgjørelser i dag skal frata oss selvråderetten og vår rett til å bestemme over egen politikk i morgen. Det skal frata oss retten til å bestemme over viktige politiske områder resten av våre liv og resten av våre barns liv. Enerådende monarkier ble forkastet i Europa for lenge siden og vi er ikke interessert i et enevelde for storkapitalen i samråd med de politiske elitene.
Det som skjer på møtet bak oss og seinere på WTO-møtet på Voksenkollen er et kaldt gufs fra fortida hvor politikk som kun de som har aller mest fra før av har bedt om. Lyssky samtaler skal presse lite samarbeidsvillige land til å ta avgjørelser på tvers av interessene til egne innbyggere. Arbeiderpartiet og Høyre går sammen om traktater som de vet at de ikke kan gå til valg på, og som de vet at de ikke kan selge til velgere. I Arbeiderpartiets tilfelle er det også klinkende klart at de ikke kan selge det til grasrota i partiet og i hvert fall ikke til fagbevegelsen som de står så nært og er så avhengige av.
Hvis det er noen som lurer på hva The 1 % er, så finner vi de i Næringslivets Hus bak oss. Og når énprosenten møtes så vet vi at det ikke er våre interesser, de 99 prosentene, de har i tankene.
Mens det der inne er et kaldt gufs fra fortida er samlinga av folk her ute en varm påminnelse om den folkelige mobiliseringa som knuste deres forsøk på å tvinge sin agenda på resten av verden. De står for en politikk som har samlet hundretusenvis av mennesker i protest i gatene verden over. Om det var i Seattle, i Gøtenborg, Genova eller Oslo, om det er i de store aksjoner som foregår mot dagens avtaler i Tyskland, Spania eller Belgia. Demonstrasjonene og sivilsamfunnets samarbeid med utviklingsland gjorde at en urettferdig WTO-avtale strandet etter årtusenskiftet. På samme måte skal vi tvinge dem til å legge fra seg dagens forsøk på å snike vedtak inn bakdøra som fratar oss selvråderetten og demokratiet.
Den reelle makta ligger ikke der inne, det er vi som står her på gata som har den om vi bare organiserer oss og bestemmer oss for å ta den. Og nå er det på høy å samle krefter til motstand nok en gang.
No comments:
Post a Comment